Arabisk er det mest innflytelsesrike semittiske språket i menneskehetens historie

Det arabiske språket er et av de eldste, mest utbredte og mest innflytelsesrike semittiske språkene i menneskehetens historie. Dets historie er nært knyttet til den kulturelle utviklingen på Den arabiske halvøy og kulminerte i en global utbredelse med islams fremvekst. Utviklingen gjennom fire tusen år, formet av arbeidet med kodifisering og systematisering, har gjort arabisk til et veltalende språk som forener vitenskap og kulturer.

Arabisk er et av verdens eldste levende språk og tilhører den sentralsemittiske grenen av den afroasiatiske språkfamilien. Gjennom flere tusen år utviklet det seg til å bli språket i Den hellige Koranen og et av verdens mest talte språk. Nedenfor følger en omfattende historisk oversikt over språkets utvikling:

1. Tidlig opprinnelse (ca. 3000–1000 f.Kr.)

• Arabisk tilhører den nordvestlige/sørlige semittiske grenen, som er en del av den afroasiatiske språkfamilien og også omfatter hebraisk, arameisk, akkadisk og amharisk.

• Språkforskere mener at alle semittiske språk stammer fra en felles forløper som kalles protosemittisk.

• Over tid skilte arabisk seg gradvis fra de andre semittiske språkene, samtidig som det beholdt mange av sine opprinnelige kjennetegn.

• Når det gjelder gammelarabisk, oppstod de tidligste innskriftene i Nord-Arabia og den syriske ørkenen, blant annet musnad- og nabateiske innskrifter, og de dateres til det 1. århundre f.Kr. og det 1. århundre e.Kr.

• Når det gjelder arabisk kalligrafi, utviklet den moderne arabiske skriften seg hovedsakelig fra det nabateiske alfabetet, som igjen var avledet fra arameisk.

2. Gammelt nordarabisk (1000 f.Kr.–4. århundre e.Kr.)

Før klassisk arabisk oppstod, fantes det en rekke arabiske dialekter som etterlot skriftlige spor, blant annet safaitisk, thamudisk, lihyanittisk, dadanittisk og hasaitisk. Disse dialektene var utbredt i Nord- og Sentral-Arabia og ble skrevet med ulike skriftsystemer.

En av de mest kjente innskriftene er Namara-innskriften fra 328 e.Kr., som regnes som en av de eldste tekstene fra Sør-Syria som ligger svært nær klassisk arabisk. Den er gravskriften til kong Imru’ al-Qais ibn Amr. Betydningen ligger i at den er en av de tidligste tekstene skrevet på et tydelig arabisk språk, selv om den beholder trekk fra den nabateiske skriften, som var i ferd med å utvikle seg mot arabisk skrift.

3. Tidlig klassisk arabisk (4.–6. århundre e.Kr.)

I denne perioden begynte et felles litterært språk å ta form blant de arabiske stammene, særlig i Sentral- og Nord-Arabia. Flere faktorer bidro til samlingen, blant annet:

• Den arabiske poesiens blomstring.

• Fremveksten av litterære markeder som Ukaz-markedet.

• Quraysh-dialekten fikk større utbredelse på grunn av Mekkas kommersielle og religiøse betydning.

• Retorikk og talekunst utviklet seg betydelig.

4. Den førislamske perioden (6.–begynnelsen av 7. århundre e.Kr.)

Et «felles språk» oppstod blant de arabiske stammene som følge av litterære markeder, som Ukaz-markedet, og årlige samlinger. Denne litterære utvekslingen smeltet ulike dialekter sammen til et felles standardarabisk brukt i poesi og talekunst, med de lange odene som høydepunkt. Arabisk nådde et høyt nivå av veltalenhet og retorisk dyktighet, og både poesi og talekunst blomstret. Førislamsk poesi bevarte mye av det arabiske ordforrådet og grammatikken og ble en hovedkilde for studiet av språket.

5. Åpenbaringen av Den hellige Koranen (610–632 e.Kr.)

Åpenbaringen av Den hellige Koranen markerte et avgjørende vendepunkt i det arabiske språkets historie. Islams fremvekst på 600-tallet e.Kr. var den viktigste hendelsen i språkets historie, fordi Koranens åpenbaring befestet Quraysh-dialekten, gjorde den til offisielt språk og norm for alle muslimer og samlet de retoriske og grammatiske standardene. Dermed:

• Ble mange av språkets regler fast etablert.

• Ble ordforrådet og syntaksen bevart.

• Ble arabisk språket for den islamske religionen.

• Bidro det til språkets utbredelse utenfor Den arabiske halvøy.

6. Umayyadeperioden (661–750 e.Kr.)

Etter hvert som den islamske staten ekspanderte:

• Spredte arabisk seg i Levanten, Irak, Egypt og Nord-Afrika.

• Ble det språket for administrasjon og offentlige kontorer.

• Oppstod behovet for å fastsette regler som kunne regulere språket, fordi ikke-arabere gikk over til islam.

I denne perioden begynte:

• Tilføyelsen av diakritiske prikker til bokstavene.

• Innføringen av vokal- og kasusmarkeringer for å gjøre Koranen lettere å lese.

7. Abbasidetiden (750–1258 e.Kr.)

Denne perioden regnes som det arabiske språkets gullalder, da:

Arabisk ble språket for vitenskap, filosofi, medisin og matematikk i store deler av verden under abbasidetiden og i al-Andalus. Gresk, indisk og persisk kulturarv ble oversatt til arabisk, og ny terminologi oppstod for å dekke de ulike vitenskapene.

Det ble også grunnlagt grammatiske skoler i Basra og Kufa, store ordbøker ble samlet, og retorikken og metrikken blomstret. Men da arabere blandet seg med andre folk og ikke-arabere gikk over til islam, begynte «lahn», det vil si språklige feil, å vise seg. Grammatikkens vitenskapelige grunnlag ble lagt, og blant de mest kjente språkforskerne i denne perioden var:

• Abu al-Aswad al-Du’ali: Han innførte de diakritiske tegnene, den tidlige formen for vokaltegn.

• Nasr ibn Asim og Yahya ibn Ya’mar: De innførte prikkene som skiller like bokstaver, som b, t og th.

• Al-Khalil ibn Ahmad al-Farahidi: Han utviklet de moderne vokaltegnene —fatḥa, dhamma og kasra— og samlet den første arabiske ordboken, Al-‘Ayn.

• Sibawayh: Han skrev Al-Kitāb, som la de grunnleggende fundamentene for arabisk grammatikk.

8. Middelalderen (13.–18. århundre)

Arabisk forble språket for vitenskap, litteratur og religion i store deler av den islamske verden, til tross for at dets politiske rolle ble svekket i enkelte regioner. Det ble fortsatt skrevet verk innen medisin, astronomi, matematikk og filosofi, og lokale arabiske dialekter oppstod som følge av arabiskens møte med ulike folkeslags språk.

9. Den arabiske renessansen (19. århundre)

Etter en periode med stagnasjon og alvorlig svekkelse under osmansk styre opplevde 1800-tallet den arabiske renessansen, ledet av fremtredende skikkelser som Rifa’a al-Tahtawi og Nasif al-Yazji. I denne perioden fikk arabisk en betydelig fornyelse gjennom pressens fremvekst, etableringen av trykkerier, oversettelsen av moderne vitenskaper og oppdateringen av ordforrådet for å romme nye begreper.

10. Arabisk i moderne tid

FNs generalforsamling vedtok arabisk som sitt sjette offisielle språk 18. desember 1973, en dato som hvert år markeres som Verdensdagen for arabisk språk. Språket gikk inn i epoken for «moderne klassisk arabisk», som brukes i medier, utdanning og teknologi.

Arabisk er:

• Et av FNs offisielle språk siden 1973.

• Offisielt språk i mer enn 20 land.

• Et språk som tales av mer enn 400 millioner mennesker, både morsmålsbrukere og personer som bruker det som andrespråk.

• Et språk med to hovedvarianter:

o Klassisk arabisk: språket for utdanning, medier og formell skriving.

o Talte dialekter: blant annet egyptisk, levantinsk, golfarabisk, marokkansk og andre.

Særtrekk i arabiskens historie

• Avledning og bøyning: Arabisk bygger på et system av tre- og firekonsonantiske røtter, der hundrevis av ord kan avledes fra én rot etter presise bøyningsmønstre.

• Fleksibilitet og tilpasningsevne: Språket har bevart sine strukturelle grunnlag i 1 500 sammenhengende år uten avbrudd eller oppsplitting i separate språk, i motsetning til latin, som utviklet seg til fransk, italiensk og spansk.

• Kalligrafisk mangfold: Arabisk kalligrafi har utviklet seg fra tidlige former til særskilte kunstneriske skoler, som kufisk, naskh, thuluth, diwani og ruq’ah.